En av de viktigste skillelinjene mellom Høyre og Arbeiderpartiet, er at Høyre konsekvent vil “privatisere” og “konkurranseutsette” ting av prinsipp, mens Arbeiderpartiet omtrent har allergi mot at private aktører utfører arbeid dersom det kan ansees som samfunnskritisk eller offentlig oppgave. Jeg liker ikke prinsipprytteri, og tenker at når man gjør man endringer på ting som fungerer bør det i det minste være veldig gjennomtenkt og godt begrunnet.

Ved stortingsvalget 1989 vokste Fremskrittspartiet veldig - med støtte fra Senterpartiet fikk dermed høyresiden parlamentarisk flertall, og man fikk en konkurranseutsetting av “strømleverandører”. Norske forbrukere var blant de første i verden som fritt kunne velge “strømleverandør” - men hva innebærer dét?

Strømmen kommer fra strømprodusenter. Dette er noe annet enn strømleverandører - det er jo ikke slik at man får strømbrudd på vindstille dager dersom man velger å kjøpe strøm fra en vindmølleoperatør. Produsert strøm selges til Nord Pool A/S, som definerer markedspris. Strømmen leveres fra strømprodusenter til stikkontakt hos sluttbruker gjennom nettselskapene - her har man en regulert monopolsituasjon, som sluttkunde må man forholde seg til nettselskapet som eier de nærmeste strømkablene. Det er ikke mye “strømleverandøren” bidrar til her - den eneste leveransen de tilbyr er faktura til sluttkunde (og oppgjør ihht markedspris til Nord Pool A/S). Jeg vil heretter nekte å benytte ordet “strømleverandør” - strømfakturaleverandør er mer beskrivende!

Hvilke fordeler gir denne konkurranseutsettingen? Et svar er “fakturainnovasjon” - fakturaleverandørene kan konkurrere om smarteste måte å levere faktura på. Altså “smarteste måte å lure kunder på”. Leverandørene tjener penger på merkelige prismodeller, salg av “ekstratjenester” som kundene ikke engang aner de har sagt ja til, lokketilbud med subsidiert strøm i én måned etterfulgt av strøm til overpris, fakturagebyrer, forskuddsbetaling og ymse. Når strømfakturaleverandørene har råd til å sende ut gateselgere og telefonselgere for å selge folk “billigere strøm”, så er det noe som er riv, ruskende galt. Oppveksten av strømfakturaleverandører har også medført en jungel av prissammenligningstjenester der ute. Disse prissammenligningstjenestene er kommersielt drevet, noen av dem har til og med råd til å reklamere for tjenestene sine (bl.a. i radio) - jeg har prøvd å finne ut av hvor disse tjenestene henter inntektene sine fra, uten særlig hell.

Et annet svar er å skjerme Nord Pool fra å måtte forholde seg til sluttkunder. Når man fakturerer kunder for strøm, må man jo sette av litt ressurser til å motta henvendelser fra folk, sette opp noen websider og kundeportal, etc. Jeg har også som hovedregel hatt én faktura å forholde meg til som inkluderer både nettleie, strømpris, skatter og avgifter. Etter bytte til ny strømfakturaleverandør har jeg imidlertid begynt å få separate fakturaer fra nettselskap - “gjennomfakturering” av nettleie er en ekstratjeneste som strømfakturaleverandøren fritt kan velge om de vil levere eller ikke. Da faller plutselig denne begrunnelsen helt bort - det hadde ikke kostet nettselskapet mye å ta betalt for strømmen på fakturaene de sender ut.

Et tredje svar er at det faktisk er et behov i markedet for andre prismodeller enn spottpris, kunder som ønsker å ha forutsigbare strømpriser uavhengig av markedsfluktasjoner, kunder som ikke ønsker å måtte forholde seg til “denne timens strømpris”, etc. Jeg liker ikke slike tjenester (dét er noe jeg kanskje kommer til å drodle over i en annen post), men registrerer at det finnes et behov for tjenesten.

Det tredje svaret er så vidt jeg kan se den eneste legitime begrunnelsen for å ha dagens modell med “fri konkurranse” av strømfakturaleverandører. Jeg skulle ønske jeg kunne betalt spottpris direkte inn til Nord Pool eller til nettselskap. Jeg bytter nå til Motkraft, som lover å operere etter “non-profit”-prinsipp, men det er fortsatt et fordyrende, unødvendig mellomledd slik jeg ser det.